Bharfots och Leselamas norska boktips

Vi fick ett svar på vårt inlägg om norsk litteratur här i veckan från kulturbloggaren Bharfot i Oslo (besök bloggen här). Vår fråga var om all norsk litteratur är lika dyster som vi trott - men Bharfot har uppdaterat oss på den fronten - och ger dessutom en omfattande lista över norsk samtidslitteratur som bör läsas. Håll till godo!

Hei Martin, og takk for besøket på min blogg! Den triste, grublende tradisjonen finnes absolutt i norsk litteratur, der har du helt rett. Men jeg vil nok påstå at den også finnes i andre skandinaviske land, i rikt monn. I Tyskland ville du antakelig kunnet finne et nesten identisk innlegg på en kulturblogg om «skandinavisk litteratur», som du her har skrevet om norsk. Jeg synes nok også at utvalget ditt er preget av eldre, gråhårete menn, og ikke direkte ny litteratur.

Det du skriver om finsk litteratur er nesten mer interessant, den burleske tradisjonen med pussige originaler er nemlig også utbredt i Norge, men det er kanskje ikke slike bøker som oversettes mest til svensk? Les f eks fjorårets utgivelse «Taxi for B. A. Beckström – Eller kunsten å danse på furu» av
Edmund Austigard.

Vi har også forfattere som skriver vittig i en kvinnelig erotisk tradisjon (som dere vel har relativt mye av i Sverig?)), f eks Vigdis Hjorth, eller feministhumor som fjorårets kortprosa «Alt jeg skriver er sant» av nordnorske Ellisiv Lindkvist. Dette er ikke direkte intellektuell litteratur, men langt fra dystert.

Vi har gode kjærlighetsromaner av yngre forfatterinner, som «Det er trikken i ditt liv» av Yvonne C. Kuhn (2004) og «Under bordet» av Heidi Linde (2002), og vittig sivilisasjonskritikk fra en ung kvinnes perspektiv, som Marit Eikemos «Mellom oss sagt» fra ifjor. Og så er det selvfølgelig Beate Grimsrud, men henne regner dere antakelig som svensk?

Min personlige favorittforfatter er Per Petterson, og selv om han ofte skriver om tragiske emner (som da hele familien hans døde i Scandinavian Star-ulykken, behandlet i romanen «I kjølvannet», en fantastisk bok), så synes jeg det ligger en varm og tenksom humor under historiene hans.

Ellers vil jeg nevne de to norske romanene jeg selv syntes var høydepunkter i 2007:

«Fraværet av musikk» av Rune Christiansen (fantastisk språk, vakre refleksjoner, ikke dystert, selv om det handler om sorgarbeid etter hans fars død), og «Det er noen mennesker her» av Oddmund FJ Vaagsholm (melankolsk-morsomt på en Roy Andersson-måte).

Tja. Da skulle dere ha noe å begynne med? ;-)

Ytterligare boktips - också långt ner på kommentarplats till föregående inlägg kommer från Leselama, som skriver:

Jeg vet ikke hvordan forlagene tenker når de velger ut hvilke bøker som skal oversettes fra ett språk til et annet... Har de en veloverveid strategi, eller er det snarere mer tilfeldig og preget av forlagskonsulentenes smak til en hver tid? Finnes det en tanke om at disse bøkene skal tilsammen presentere et tverrsnitt av landets litteratur i det aktuelle landet, eller er det hele kanskje mer preget av lønnsomhet og tilfeldigheter, mon tro?

Man kan jo lure. ;-)

Men at utvalget av litteratur fra et land i oversettelse i et annet land ikke er representativt når det gjelder bredde, det kan man vel fastslå - uansett hvilke grenser man skal krysse.

Jeg tror du kan ha rett i at norsk litteratur produserer mange eksempler på "granskaug" og "trist aleneliv". Men når det er sagt, så HAR vi mye skog her til lands. Norge ER glissent befolket - og kanskje det er en av de ting som opptar folk; livsbetingelsene ved å leve under akkurat slike forhold. Hvordan man har det i og med sin ensomhet. Og det hjertet er fullt av renner som regel munnen over med - eller helst tastaturet da, i denne sammenhengen. Det blir litt som å kritisere franskmenn for å skrive mye om livet i storbyen, kanskje. ;-)

Men - selvsagt finnes det, som Oda påpeker, masse rar, underfundig og til dels humoristisk litteratur også i Norge. Hun nevner flere strålende eksempler, jeg bare kan si meg enig i.

Jeg kan heller ikke la være å nevne Trude Marsteins "Gjøre godt" - en imponerende kollektivroman med hele 118(!) fortellerstemmer. Handlingen er lagt til en varm helg i juli og skrevet i en elegant sirkelkomposisjon. Riktig, riktig fin!

Apropos sommer, så har Tove Nilsen skrevet "Sommer 2005" - en lys og lettlest roman om voksen forelskelse, som har både død, skilsmisse og endring som bakteppe uten at det blir dystert.

Voksen kjærlighet tar også Vigdis Hjort opp i sin roman "Hjulskift". Det er kjærlighetsistorien om bilselgeren fra utkantnorge og litteraturprofessoren fra Oslo som møtes på en bluesfestival og innleder et forhold. Dette blir et interessant møte mellom to mennesker som er fanget i hver sin kultur. Intelligent og humoristisk fortalt, synes jeg.

Mer om universitetsmiljø: Henrik H. Langeland har skrevet "Francis Meyers lidenskap" - som både er en kjærlighetshistorie (mellom en litteraturprofessor og en student) og en litterær spenningsroman. Minner en del om A.S.Byatts "Besettelse", men personlig likte jeg Langeland langt bedre.

Så har vi det litt mer burleske: Gudmund Vindland: "Korinternes gjerninger" - en familiehistorie og en oppvekstroman om hvordan det er å stå fram som homofil fra et bakteppe av rigid kristendom.

Og selvsagt også: Erik Fosnes Hansens "Løvekvinnen". En stor og fabulerende roman om oppvekst under særdeles spesielle vilkår. Hovedpersonen Eva er dekket av hår over det hele...

Altså - jeg kjenner jeg kunne ha fortsatt, men jeg skal slutte. ;-)

Uansett, er det kanskje et tegn på at det finnes annet i norsk litteratur enn gran, furu og ensomme gamle menn. Men altså - om disse er oversatt til svensk vet jeg ikke. Man må kanskje prøve ut litt norsk lesing?

Martin Sandberg tycker att det är fantastiskt roligt med norska boktips! Ett enormt tack!